Naturen er stille no. Vinterstid. Den kviler. Grønfriske blad har blitt gulbrune livlause tørre flak som bles med vinden eller fell til bakken for å rotne bort. Treet mister manken sin og spinkle greiner søkjer feste i trestamma, som drar krafta tilbake til røtene og finn kvile der inne. Der nede. Der livet går vidare og gjer seg klar til neste syklus.

Kunsten er å hente kraft i det stille rommet, som finnes på innsida i tyngdepunktet av kroppen. Dette er menneske si rot, og det er her vi kan trekkje oss tilbake og hente næring og livskraft. Og smake på essensen av oss sjølv. Berre kvile i pusten og kjenne flyten gjennom kroppen. Å vera i stillhet gir energiforsyning til kroppen på same måte som søvn gir. Vår indre dynamo omformar bevisst pust til energi som vi kan bruke til mentale og fysiske aktiviteter i det ytre rommet.  Kunsten er å produsere nok energi til å ha overskot. Men vi prioriterer det ganske enkelt bort medan vi spinne rundt, spinne som eit rokkehjul, rundt, rundt, rundt, i ein evig straum av gjeremål og ting vi må gjer og ting vi må tenkje på å gjere og brysame tankar og kjensleutbrot og handlingar legg seg flate i sentrifugen som går rundt i ring. Utan start eller slutt. Vi bortforklarer etter beste evne at det berre er slik livet er og skuldar på tida eller ansvar for andre eller livsituasjonen. Og fortset på same vis så lenge det er liv i hjulet.

Kunsten er å kvile i kvardagen og  skape nok energi. For utan tilstrekkeleg påfyll av energi blir ein fullstendig tom for krefter. Ingen får stille rom gratis, alle må utforske og finne dei sjølv. Det er ein tålmodig og lang læreprosess. Og ein prioritet. Det er kanskje ein livsviktig prioritet. Tretti minutt med ro til  dagen er betre enn ingenting, og alle som verdset livet har tid til det.