Kroppen er ferskvare, så ulik frå dag til dag. Den varierer etter temperatur og humør, og svingar som flo og fjære. Men over tid vert den prega av gjentekne handlingar og reaksjonar, og sakte men sikkert set det spor. Finmaska mønster prentar seg inn i kroppen. Det ein lærer ubevisst i barndommen festar seg fast og set avtrykk. Blanke ark blir fylt med faste linjer og etter kvart synlege mønster. Kroppen er ferskvare, men likevel så beinhard å gjere endring på. Mønster blir hardt som stein etter som tida går.

Plutseleg kan ein møte motstand og oppdagar mønsteret. Ein skjønar på eit djupare nivå samanhengen mellom inntrykk og uttrykk, reaksjon og aksjon. Men ting tar tid å endre. Ein heng så hjelpelaus fast i kroppen sitt mønster fordi om hovudet har forstått. Kroppen fortsett å fungere på autopilot lenge etter oppdaginga er mottatt. Men observatøren har starta på jobb, og det vert lettare og lettare å bli fri.

Det kan ta mange år, ein halv generasjon kanskje, frå oppdaginga til skaden er reparert. Og det er mange år det når ein tenkjer etter. Men ein får ta tida til hjelp og trøyste seg med at alle levande kroppar er mønstrete!