Vi ser, men legg ikkje merke til det. Vi kan gå med opne auger rett forbi ein kjenning utan å sjå han fordi vi går i vår eigen verden. Ja kan nesten ta på kvarandre, men er likevel blenda. Eller vi gjer ei bevisstlaust handling som gir konsekvensar og ekstra arbeid.

Mange inntrykk flaksar gjennom lufta når dagane er travle. Usynleg støy og lydlaust bråk endar opp som vilt spetakkel. Bevisstheten blir fragmentert og spreidd overalt og manglar fokus. Det er bevisstheten som omformar alle inntrykk som øyre høyrer og auge ser slik at ein sjølv oppfattar det, men viss ein sjølv er sprekkfull av tankar og uro så er bevisstheten splitta opp og uklar. Hovudet blir som grumsete vatn. Grumset flyt og spinn rundt og alt er uklart. Men når grumset fell til ro og roa senker seg så fell grumset til botn og vatnet blir igjen krystallklart. Gjennomsiktig og tindrande klart ser ein tvers gjennom, fargane er klare og reine. Kunsten er å gjere ein ting om gongen med full merksemd slik at ein er med sine fulle fem i gjernings øyeblikket. Og når det eine er ferdig så tar ein neste ting. Ganske enkelt bruke sansane meir og tankane mindre. Men tankane sprett rundt og gjer kva dei kan for å avbryte freden, og då er kunsten å finne roen og samle seg sjølv saman.

Kunsten er å samle bevisstheten slik at opprørt vatn stilnar og blir krystallklart. Det er i ro ein lever med innleving og ser livet klart.