Å leve langsamt
Det er ein kunst å leve langsamt i eit samfunn som går fortare og fortare. Å gå sakte fram for å ta inn over seg det ein møter på vegen.
Det er ein kunst å leve langsamt i eit samfunn som går fortare og fortare. Å gå sakte fram for å ta inn over seg det ein møter på vegen.
Vi reiser snart bort halve livet vårt. Kanskje påstanden er litt i overkant og reint statistisk er det vel ikkje dekning for den. Så la meg moderere det til at
Kroppen er ferskvare, så ulik frå dag til dag. Den varierer etter temperatur og humør, og svingar som flo og fjære. Men over tid vert den prega av gjentekne handlingar
Det er stor forskjell å springe frå livet og å springe for livet. Når ein spring for livet ser eg for meg eit vill vondt rovdyr i hælane og då
Samfunnet lide av mange travle menneske utan omsorg for kvarandre. Alle har fullpakka program. Og fulle dagar rullar av garde i heseblesande fart. Medmenneske vert oversett. Ein gløymer rett og
Frå bilvindauge på andre sida av gata ser eg eit kjent ansikt. Det lyser opp. Gjenkjenning. Har møtt det mennesket tidlegare. Eg veit ein lite prikk, eit lite vinduaga inn




