Tida flyr, den spring av garde i forrykande tempo, det går fort, alt går fort, heile samfunnet rullar rundt i heseblesande tempo. Brautande travle armer forventar jobben skal gå unna i eit knips for så å gå vidare til neste mål. Pressar seg fram for det er jo
Små barn sitrar av spenning når dei leikar skattejakt. Med kartet i handa spring dei tre fot fram, leitar under ein stein, finn ein ny kode med fem skritt mot venstre og så femten andre vegen. Kvart nytt teikn peikar vidare mot målet. Og så dukkar nøkkelen opp
Det er fritt å kome ut blant folk som ein er. Det signalisere å vera seg sjølv i eit trygt ope rom. Ein kjenner seg laus og ledig og hemningar renn bort. Å treffe folk akkurat som ein står og går kjennes kanskje litt sjuskete ut. Derfor bytte
Den vesle jenta rive raskt dokka til seg dersom andre byssar den. Seier det er mi dokke før ho kan snakke, og plasserer ego-et i sentrum av seg sjølv. Og slik veks ego-et vidare med å fragmentere verden mellom seg sjølv og andre, det er mitt og det
Vi trenar kroppen for å bli lettare til beins og bøyer og tøyer og rører den rundt. Og opnar opp for nye sprang i livet. Men sinnet er vondt å vende. Dette usynlege tøyelege bandet som vi kallar menneskesinn kan lett stivne med forut inntatte meiningar om kva
Det er så lett å undervurdere eller overvurdere andre menneske. Ser ned eller opp, og får ein ubalanse inni seg sjølv. Men naturen er så viseleg skapt at den treng likevekt for å vera i balanse. Vi dømer andre høglydt eller i tankane på innsida og ofte er