All energi på jorda er skapt av sollys. Oljeressursar brukar millionar av år på å godgjere seg før vi kan pumpe dei ut frå jordskopa. Før olja sin tidsalder brukte menneske både kol og tre til å varme seg på gjennom kalde vintrar. Utslepp av klimagassar veks i takt med auka velferd, og i dag er forbruket av energi skyhøgt i forhold til dei små ressursane som er på lager. Oljetanken er snart tom, regnskogen avkutta, temperaturen aukar og jorda skjelv av vær og vind.

Mandag denne veka la FN sitt klimapanel fram klimarapporten som fortel at det hastar å endre levemåte og redusere utslepp av klimagassar.  Etter nokre dagar er saka borte frå nyhetene. Vi skyve problemet under teppe, og er opptatt med kvisa på nasa. Både historielause og kunnskapslause overser vi den katastrofen heile sivilisasjonen står framfor. Vi er midt oppi ei krise, men fornekte hanen som gale. Det er faktisk urovekkjande lite fruktbart jordsmon igjen på jordkloden. Matjord vert øydsla vekk til andre formål og vi utarmar jordsmonet med industrielt landbruk. Vi er snart så naive at vi tenkjer så lenge butikken er open, så er det mat å få. Alt levande liv på jorda er avhengige av tre og planter som tar opp og lagre sollys, men stig temperaturen på jorda er det mykje som kjem i ubalanse. Men oppvakning om all plasten i havet er eit godt eksempel på at det er håp og vi bryr oss og kan skape holdningsendring.

Vi gjorde narr av miljøaktivistar før vi skjøna sanninga. No er kunsten å handle raskt. FN rapporten gir oss 1,5 år på å endre levemåten vår dramatisk. Og det er kort tid i eit manns minne. For meg har det tatt tid å vakne, men det var ein oppvakning å lese boka «The last hours of Ancient Sunlight» av Thom Hartmann. Boka er ikkje av ny dato, men likevel brennaktuell med kva vi kan gjere før det er for seint.