Sommarnatta kviler lydlaus på himmelen og tida står stille. Ein raudsprengt himmel speglar seg i horisonten. Hender og føter og tankar kviler roleg i det vakre rommet. Stillheten utvidar seg. Freden senkar seg djupt ned i kroppen. Og indre ro breier seg utover. Innimellom gir naturen vakre bilete for å minne oss på at stille rom finnes. Det er hjartegodt å vera i slike rom der stress smeltar bort og  gode idear flaksar inn og gleda kjem på kokepunktet.

Men i travle kvardagen blir rommet ofte nedprioritert. Og utan fokus blir rommet lite og trong. Det blir til slutt ukjent territorium. Stillheten treng eit rom for å dukke opp. Eit mellomrom mellom all støy og aktivitet. Eller eit pusterom der alt som skrik etter merksemd blir satt på vent. Stillhet er mangelvare i vår tid der støy har fått overtaket. Vi blir bombardert av støy frå meldingar og varsel og mobiltelefonar, arbeidsoppgåver og forventning, eit rotete rom eller for mange materielle ting. Støyen kan bli så intens at den tar heile rommet. Og stilla med sin vakre og vare karakter trekke seg forsiktig bort. Kunsten er å lukke seg sjølv inne og stenger støy ute. Slik skjelpadda trekke inn armar og bein og skalet er mur mot omverda. Og fokusere innover. Det stille rom utvida menneske sine årvakne sansar og gir balanse tilbake. Det reinskar sinnet og lar nye spirer folde seg ut. Og erfarer noko større i seg sjølv.

Kunsten er å utvide det stille rom. Til større dette rommet er, til meir synleg blir det på utsida. Det infiltrerer dagleglivet med rolege handlingar. Lar seg ikkje lenger påverke av kaos og forvirring i det ytre livet. Kunsten er å prioritere større rom for stillhet.