Tanken om andre si lukke kan slå eiga lukke i hel. Det er tankar om kvikklunsj og kvite vidder på fjellet. Eller tankar om fjerne strøk med solvarme strender og sjø. Det er lett å grave seg djupt ned i tunge kjensler, medan andre er på farten og har det gøy. Smerta riv i det indre. Tankar surrar og går om alt ein ikkje har som alle andre har.

Men ingen finne lukka med å spegle lukka gjennom andre. Likevel kjem tanken snikande som ein tjuv og stel lukka. Og sinnet har slett ikkje til hensikt å løfte opp, det prøver å binde fast og lar ego-et vokse og breie seg ut. Det negative tar stor plass. Tar all plass. Kunsten er å rive seg laus frå jerngrepet og snu den andre sida til. Bruke kraft og vilje til å jage tunge tankar bort. La vrangsida bli usynleg og svelte i hel. Rett og slett nekte tjuven innpass til sitt eige hus. Kunsten er å få kroppen i rørsle, ut å gå ein tur. Og gi rom for positive lette tankar og vera glad. Det er ikkje kva andre opplever som er problemet, men ganske enkelt at ein gir rom for dette i sitt eige sinn.

Kunsten er å snu fokuset og sjå god sida av livet. Då smeltar det vonde bort. Kunsten er å reinske sinnet reint og fritt, og fjerne vonde tankar. Og med eit reint og fritt sinn, så er livet lyst og lett. Då betyr det ingenting kva andre gjer.